Møllerens Irene

MØLLERENS IRENE Inger Jacobsen Originaltittel: Mjölnarens Iréne (Svensk skilingtrykk-pastisje) Originalmelodi og et vers: Leon Landgren (1953) Refreng og flere vers: Åke Gerhard Den ene kom om høsten, Løvet gule på hver gren. Den andre kom om vint'ren, Luntet traskende i sne. Skjønt begge hadde avtjent Samme året i armèen, Så ble de bitre fiender Om møllerens Irèn. Men pikehjertene, nei, De skal man slett ikke tro, De banker stundom for èn, Men like ofte for to. Og sier en pike ja til èn kavalèr, Går hennes tanker nok ofte til fler. For å få slutt på striden, Så sa mølleren til dem: Den som gir tusen daler Får min datter og mitt hjem. Og frierne, de dro i verden Ut på raske ben, I håpet om å tjene nok Til møllerens Irèn. Men pikehjertene, nei, De skal man slett ikke tro, De banker stundom for èn, Men like ofte for to. Og sier en pike ja til èn kavalèr, Går hennes tanker nok ofte til fler. Da fire år var gått, Så man en dag et und'lig(?) syn. Da kom de begge traskende Fra hver sin kant mot by'n. Og begge halte opp av lommen Tusen daler, men En rik mann hadde jo forlengst Fått møllerens Irèn. For pikehjerter er ingenting å feste seg ved, De banker stundom For èn og to, Men også for tre. Og friernes ord på sitt (?) Lar ingen seg by (?) Nå er de trofaste venner På ny. (Skrevet etter lytting. Korrigèr Hvis feil. Mvh. Unni Bergheim Hoel)