I Veien

å nei ikkje du igjen

i en alder av tjuefem

eg trodde eg begravde deg for lenge siden

når du holdt pusten og eg tok tiden

men ja du går fortsatt

opp og inn og under huden min

klipper mine vinger og gjør meg til din

eg som ikkje skulle være noen sin

hei roper eg så hun snur seg

nei hører eg i det hun snur seg

noen må svare for måten eg ble behandlet på

det kommer til å smelle snart, månelyst og stjerneklart

ingenting åpner øynene som blind vold

sa eg når eg slo meg ned i parken

bare for å ende i endeløs kø

i dette