Hør kjære du som sitt med beste kort på handa.
Du som ser ned på alle krauman her på jord.
Du som lar bølgan slå evindelig mot stranda,
Og som gir næring nok til maten på vårt bord.
De sei at navnet ditt det skal vi holde hellig.
Vi prøve vel, men evnen er ei fattig sak.
Vi er så opptatt ut av ting handler billig,
Og for vår neste tar vi sjelden i et tak.
Vi veit at helt til slutt så lar du skje din vilje,
Her og der oppe, du kan være ganske kvass.
Så har du gitt oss båt med åra og med tilje,
Og fullmakt til å styr vår egen livsseilas.
(Refreng)
Bevare mæ, når du skal tilgi våre skyldner,
Da blir det mykje å glatt over, vær du trygg,
For vi har rota livet til, det reine mylder,
Og børa er blitt altfor tung for vårres rygg.
Nu må du frels oss fra å selge fleire våpen,
Og fri oss fra å lat som om vi ikkje ser,
At rundt på kloden søv det folk med auan åpen,
For å vær klar å redde livet, mens vi ber.
(Refreng)
For ditt er riket, du har hjemmelen til jorda,
Og di er makta, æ blir berre amatør.
Allikevel, æ ber dæ merke disse orda,
Det er ei bønn om hjelp, æ sku' ha skreve før.
