En jeger dro på eventyr
Og jaktet fugl og ville dyr
Han gikk med myke skritt
Han tok geværet sitt
Og la seg til ved enden av en myr
Og skogen lå i morgendis
Som vek fra sol og kjølig bris
Da fløy det frem fra nord
En pjusket snipemor
Hun lokket jegeren på mammavis
"Å kjære jeger, mine unger leker mellom siv.
Å vær så snill og spare deres unge liv.
Å kjenne dem er ganske lett
De vakreste du noensinne så
Er mine små!"
Ja, så dro han til en annen kant
Og tok de styggeste han fant
Han var fornøyd og blid
Og han kom rett forbi
Men da pep myrsnipa så smertelig.
"Jeg elsket dem, mer enn meg selv.
Og så tok du dem allikevel!"
Han svarte: "Slike skarn,
Kalte du pene barn?"
Hun sa: "Men selv en jeger må forstå,
Enhver synes best om sine egne små."
