Fjellfugl

No er det vinter og tankar gjeng stille

opp mot dei blåkvite tindar med snø.

Berre ein fjellfugl sit der og kviler,

sit der so einsam so roleg og stø.

Einsam han grur seg for hardaste frosten,

einsam han stend seg mot stormar og vind.

Kanskje han frys, men er høgaste gjesten

no når det døgnar på solstråletind.

Fjellfugl, sit der og kviler,

so roleg og stø.

Fjellfugl, sit der og kviler,

mot tindar med snø.

Fjellfugl, lær meg å trasse det myrke

hardaste stormar og kaldaste vind.

Lær meg dei høgaste høgder å dyrke,

lær meg å finne min solstråletind.

Fjellfugl, sit der og kviler,

so roleg og stø.

Fjellfugl, sit der og kviler,

mot tindar med snø.