Ved vuggen

Freden som du sover i, får allting til å lytte.

Jeg stanser ved din vugge og blir stille imeg selv.

Det lille åndedraget i en verden ridd av stormer,

har bygget seg en kirke her i rommet denne kveld.

Tanken kneler for et alter vevd av dine drømmer.

Din Gud har sattmeg stevne nå i kveld på dette sted.

Du sover,men i pustet kan jeg høre en somtaler

om det å bli som barn igjen og møte alt med fred.

Styrken til å leve dirrer mellom disse vegger,

og gamle glemte løfter blir gitt viljens gnist på ny.

Jeg stryker deg på kinnet. Det er sent, og jeg skal sove.

Jeg følger deg i drømmen bakom hav og over sky.