Hanj krestoffer moen hadd ein salrygga hest,
ein skottgamp på treåstju år,
som hanj dokkterert sjøl å hanj kurerte det mæst,
med blåstein og kaldgraut på sår,
hæsten va trebit å grahingst te luks,
så krestoffer ha kastrert'n før,
å vesst hæsten fekk kolikk,
så vomsdrakk'en flux,
å så va det bærre å kjør.
Hæsten og krestoffer trivdes ilag,
og holdt sæ på fotan om dan,
me heimbrent og arnikka,
men så en dag,
så va'n læns for dæm remedian.
Hæsten hadd krilla, ån krestoffer
va tom for medisin å det va ein ting å gjør,
å få sæksånetti fra'n dyrlæge Blom,
for det ha no hendt sæ før.
Så gjekk'en te dyrlægen,
hæsten sto inn
og fekk sæ resæpt og attæst,
på lappen på flaska
sto trøkt med maskin:
til kristoffer moen's hest.
Men om kvelljn gjekk dyrlægen kveldstura hanj,
me frua i sølvræv på slæp,
og ein utgammel golden retriver i vannj,
som va smelljfeit å ronnj som ein el.
Å da dæm va komme på høyde me moen,
sto kjærringa hass krestoffer der,
i fana jakken å plukka sko'n,
å kjent itj det storfolke her,
så hør dæm fra fjøse slik knægging å lyd,
å dyrlægen sa med eit smil:
jeg hører at hesten, den homrer av fryd,
å har åpenbart våknet te liv.
Da mått no krestoffer kjærringa flir,
å slå sæ på låra å kvin,
"det der e da itj hæsten,
de'n krestoffer min, som ha smaka på hæstmedisin.
