Gir Meg Nåde

Gjennom daler og over fjell. Der har jeg plyndra og reist i fra. Over fjorden en varm vestlandskveld, der fikk jeg med mer enn det jeg ga. Noen sier veien blir til mens en går, men livet stilner skritt for skritt. Og selvom vintern alltid blir til vår, så blei det kaldt som var mitt. Men kan du tilgi meg nå, kan du glemme det jeg skylder. Børst av støvet og gå, igjennom kaos, gjennom mylder. Kan du tåle og se at jeg bare er et mennske. For om jeg trygler på kne, det vil ikke hjelpe meg det. For det er fortsatt du som gir meg nåde. Jeg så det skrivi som i ild. De største orda jeg har fått. Jeg var en vandrer som hadde gått seg vill, å lå der blodig og forslått. Jeg sto å så på deg i lang, lang tid. Du sto som tjora til en mast. Og skipet sank, mens livet glei forbi. Du sa jeg leker det som brast. Men kan du tilgi meg nå? Kan du glemme det jeg skylder? Børst av sttøvet og gå, igjennom kaos, gjennom mylder. Kan du tåle å se at jeg bare er et menneske? For om jeg tygler på kne, det vil ikke hjelpe meg det. For det er fortsatt du som gir meg nåde.