Frøken Johansen og jeg

Vi var arbeidskamerater, frøken Johansen og jeg, Men livet legger mange feller i en jomfrus vei En vakker dag kom det til vår kafe en stillig mann Med knebelsbart og gresk profil den rene Don Juan Frøken Johansen serverte sjelden, men når han kom inn var Hun alltid rask på foten, bort til bordet som en vind Jeg Forsøkte alt jeg kunne, men hun eide ikke skam, Så alltid ble det frøken Johansen som fikk servere han Gang på gang kom han igjen og svært nysgjerrige vi var, Vi ville jo så gjerne vite hva det var for en kar Og så en dag fortalte han at han satt på kontor, Var sønn av direktøren, og fabrikken den var stor Frøken Johansen og jeg, vi gikk og bar på samme drøm, Drøm om penger, bil og villa, og en ektemann så øm Men jeg tenkte: Om han frir, så blir det neppe meg han tar, Det er nok sikkert frøken Johansen som største sjansen har Han var veldig stilig, hadde ring mrd diamant, Og vi tok på oss øreclips og allslags fjas og tant, Og leppestift og neglelakk på fingre og på tær, Ja, til og med til hverdags tok vi på oss søndagsklær Frøken Johansen var vakker, yndig som en rosenknopp, Hennes nese den var rett, men min den pekte mer opp Hun var slank og nett, mens jeg var det man kaller god og rund Så at det ikke var no' håp for meg forsto jeg om en stund: Ja, han kom og han gikk og hilste, men han sa jo ingen ting Men plutselig en dag kom frøken Johansen med ring Da tok jeg av meg øreclips og leppestift og alt, Og hva som siden hendte, det er ganske kort fortalt Frøken Johansen, hun angrer seg, og det kan jeg for stå, For han var en plattenslager, og han er forduftet nå Jeg står ennå bakom disken, og jeg føler meg så gla' For hvis han hadde fridd til meg, så hadde også jeg sagt ja