Du ser verden gli bort i ei skumring, som en fjellrev som liste seg vekk

Du høre ei bie som summe mot lyng, og sangen fra barndommens bekk

Alt som va glir over i minne, og vår stund kommer aldri igjen

Vill ein tårnseiler finnas til neste vår, kan du du huska det kysset min venn

Kan me møtas igjen

På ei ferga, et tog på ei reisa ser du alle som søker sin grav

I snødrev og is vinn ei vinternatt, så aleina du blir nesten gal

På et torg ser du ensomme skygar og ansikt som mangle en venn

Du leser dei ensommes alfabet, som e laga av kvinner og menn

Kan me møtas igjen

Det finns ting ein kan læra av smerte, selv av det som blir borte for godt

Når lanskap forandres og minner gror te, og det som ska hjelpa går trøtt

Me har venta og venta i avmakt og vett isje kor me ska henn

Me kommer nokk aldri tilbake der, kan du huska det kysset min venn

Kan me møtas igjen

Ditt indre e likt som der ute, i ett myrland e myrå på hell

Brushanens vårspill blir borte då, og myrill har vinka farvell

Alt tørke inn, det blir stille

Ingen måse som kysse vår hånd

To bøker av stillhet, ein drømm av dis

Kan me fukta våre lepper på den

Kan me møtast igjen