Oppoverbakke

Dem prøve å forstå dæ, men reagere med sinne Førr dem trur at du e sånn som dem langt der inne Dem ser at du slit, men dem skjønne ikkje bildet Førr modige tåra e sjelden å finne Æ vet At veien e kort fra den bratteste topp Der du ser alt i farga av perle og sølv Men så brått e det stopp Selv den fineste sanda blir moill Bagatella blir troll Og tida går sakte Når man går i oppoverbakke Du kjenne det rakne men får ikkje sagt det Og du får ikkje gjort no med det, men du vil ikkje la dem se det Dem ser at du slit, men dem skjønne ikkje grunnen Førr overflata e mer komfortabel enn bunnen Æ vet At veien e kort fra den bratteste topp Der du ser alt i farga av perle og sølv Men så brått e det stopp Selv den fineste sanda blir moill Og bagatella blir troll Men tida går sakte Når man går i oppoverbakke Veien e ugrei når du aldri har gått den Du ser aldri toppen før du nesten har nådd den Når et uttrykk sir mer enn vi klare å melde Da e alle nyansan stødig som fjellet Og det halve smilet sir mer enn det hele Æ drar kjensel på det som æ kjenne fra bildet i speilet Æ vet At veien e kort fra den bratteste topp Der du ser alt i farga av perle og sølv Men så brått e det stopp Selv den fineste sanda blir moill Bagatella blir troll Æ vet At dagan blir lang, og natta blir trang Når den bakken blir brattere Landskapet ukjent, lydan blir skarpere Og den bratteste toppen e aldri den samme