Mjelle

Æ lengta ofte utover te' Mjelle, Når vintern kommer krypan kaill og kvit For stranda ligg så still oppunder fjellet Og ainna folk tar sjelden turen dit Der kainn æ gå og drøm mæ bort aleina, Om tie som førr alltid e forbi Der kainn æ finn mæ rare skjell og steina, Kvær og ein et støkke poesi Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle, Som balsam førr en bygutts såre bein Selja lyse grønn i ly av fjellet Og lufta e så velsigna rein Der kainn æ ligg å mys mot Lofotveggen, Som heng lengst nord i havet lyseblå Der lar æ mygga sug sæ midt på leggen, Du må ha vært der førr å kuinn forstå Sjøl når nordavinden slår sæ vrang på Mjelle, Så gjer du sjelefred og helsebot For småbekkan som stupe blindt fra fjellet, De lainda alltid trygt ved fjellets fot Og bølgan som bryt brått opp etter stranda, De trekk sæ stilt telbake kvær en gang Ja Mjelle e forskjellig fra ailt ainna, Sjøl kråkeskrikan har en vennlig klang Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle, Ei stille strand som fylte dæm med fred Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet Og tenk i gjennom tingan en gang te Da hadde kanskje verden vært en ainna Og sinte rop blitt overdøvd av sang Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda, De trekk sæ stilt telbake kvær en gang