Stillheten

Stillheten lente seg prøvende, varsomt inntil meg Og lå snart som et smilende, tillitsfullt barn ved mitt bryst Først ropte jeg engstelig: si meg, hva er du vil meg Men stillheten var, ikke uventet, dørgende tyst Dørgende tyst Jeg trodde at stillhet var tomhet og skummelt og farlig Et rystende møte med redsel for alt i meg selv Så var det en skinnende, rålekker, blankpusset Harley Som cruiset meg inn i en vakker, lett rødmende kveld Rødmende kveld I stillheten min er det fjern lyd av måker og minner Og summing fra duvende, skummende hav mot en baug Det er knising fra storseil som kiles av lekende vinder Og brumming fra trofaste, slitne, hardt spente tau Hardt spente tau Og aller lengst inne et bord med de nyd'ligste viner Og retter så gode som knapt noen gane har smakt Det er venner og sang og jeg er så glad at jeg griner Du ser på meg lenge og jeg vet at alt er fullbrakt Alt er fullbrakt