På den ytterste dag

På terskelen til det posthume tideverv

Er et bud kallet til oppfyllelse

Et bud om flammer og kataklysme

Når nattens triumfator stiger ned fra oven

Under en sønderrevet hvelving

Skuer vi stjerners fall

Mysterier utfoldet i bibelsk skala

Et innerste vesen, slik en perfeksjon

Som skrider frem ukjent for nåde

For å ryste den dypeste grunnvoll

For å felle de mektigste av imperier

For å utslette og fornye

For å skjenke til verden

Evig atomvinter

Årstider skifter

De siste famlende skritt av en døende slekt

Endeløse massegraver

Disse isnede sletter under tærede føtter

Så øde og sterile

For å påkalle massive ildstormer

For å puste liv i permafrosts svartvinder

For å legge verden i skygger

For å bryte trellbåndet av nasareerens piss

Når håpet visner ved den siste korsvei

Og dramaets løgner dør for egen gift

Hva var hans gull

Noensinne verdt?

Et bud ble tilkjennegitt for mang en mannsalder tilbake

Hvori det lå skjult en profetisk sannhet

Der de som fryktet den forviste den fra sitt sinn

Bar jeg den alltid i meg lik en brennende røst