Usynlig

Fem over 7 står far på rommet Sett på lyset og sir frokosten e klar Fem over 8 ber han ho komme Sir om du vil komme tidsnok, vær snar Ti over halv ni drar han på jobb Så ho hoppe av i krysset, rope ses i ettermiddag 100 meter bort, går bussen hjem For ho orke ikke skolen idag Alt ho ønske e å sette ord på Det som gjør vondt men ho får det ikke te Ka e det ho egentlig e redd for Spør ho sæ selv, før ho går dypere E det sånn at ho må dø, for å bli sett? E det ikke seriøst nok å forsøke? Va kutta ikke dyp nok? va orda bare løgn? De ba ho holde ut, men ho forlot oss neste døgn Fem over 7 står far på rommet Slår på lyset og sir ingenting Ka va det han gjorde feil Han trodde alt gikk så bra Men nu står han der alein På nattbordet ved senga ligg et brev En tallerken full av smula og en kopp med lunka te Som plutselig ble alt han har igjen Og i brevet sto det siste ho skrev Alt ho ville va å sette ord på Det som gjord vondt men ho fikk det ikke te Ka va det ho egentlig va redd for Spør han sæ selv, før han les videre E det sånn at man må dø, for å bli sett? E det ikke seriøst nok å forsøke? Va kutta ikke dyp nok? må øya være rød? Ho prøvde holde ut, men det va enklere å dø Må vi dø før de ser oss lid? Må vi dø før de ser oss lid? E ropet ikke høyt nok? E køa alt for lang? Vi prøve si ifra, men blir sendt hjem igjen hver gang