Vårherres Klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode Med reven brok og skrubbsår på hver legg Jeg så ham klinke kule med vår klode I muntre sprett mot universets vegg Han klinket, han var glad og det var sommer Og solen tente lyn i farget glass Og tusen kloder rislet fra hans lommer For i vår Herres lommer er det plass Og kulene fikk danse, sveve, trille Til glede for hans hjerte og hans syn Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn! Å for en dag å samle sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt På marken lå Vårherres klinkekuler Og følte seg alene og fortapt Omsider kom han trett, som alle poder Når det er kveld og leken har vært sen Han lå på kne og samlet sine kloder Da så han at han hadde mistet en "Den lille blå! Den minste av dem alle!" Han lette under gress og sten og hekk "Og den som var så blank i solefallet!" Men mørket kom, og kulen den var vekk Det var vår egen Jord som var blitt borte Og marken lå der nattekald og våt Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte Men jeg kan ikke minnes om han gråt Og vi som av den lille jord er båren Og tror at intet teller uten den Får håpe at Han leter mer i morgen Og at Han kanskje finner oss igjen