Vise ved Vintersolkverv

No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne Og vise fram landet ei skjømmingsblå stund, Og gjømt attom fjellan i aust står en måne Som snart skal strø sølv over fjorda og sund, I sør ligg ei strime av lys over tindan Der dagen blør ut før han slokne førr godt, Og vi står igjen med oss sjøl og med minnan I mørketidslyset der allting blir blått Så kom og vær nær meg – vær sol i desember Når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn, Førr året må følle sin kurs og kalender Og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn. Men hold meg i handa og lær meg å vente På solkvervingstimen då allting skal snu, I mørketidslyset e varme å hente Førr den som har mot tel å trosse og tru Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen Tel landet som kvile ved midtvinterstid, La mørketids-tankan og haust-depresjonen Få vike førr strofe av blå poesi. Vi leve med rest av en sommar i minne, I lengting mot daga vi ikkje har fått, Men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne I mørketidslyset der allting blir blått.