Nr. 13 (feat. Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen & Moddi)

Du spør hvor nr. 13 er - vår kjære gamle gård? Den ligger nedi gaten her, hvor nummer "13" står Og du kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når Den største gård i gaten, men det finnes mange fler I andre gater her i byen, om du bare går og ser Skjønt ingen er så mørk og svart som nr. 13 mer Det finnes mange fler i andre byer her på jord Det er milevis av gater, der hvor fattigfolket bor Ja, de finner Nr. 13 helst i byers øst og nord Det sies tallet 13 er et ondt, uheldig tall Og gamle Dal i fjerde sier helsa er så skrall Og høyre lunge halv fordi han bor i slikt et tall Han har en gammel vinterfrakk, på den han går tilkøys Og ligger der og banner denne råtne murstensrøys Men det er bare gammelt snakk, det rene skjære tøys For da han kom på gamlehjem på landet her i vår Så ble han syk av lengsel til sin egen muregård Og han rømte fra sitt fengsel, skjønt han snart er åtti år Naturligvis går noen hen og dør en gang iblandt Fordi vi mangler mat og sol og luft på denne kant Men det hender jo i andre gårder også, ikke sant? Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær Frem fra mørket med de mange, lange vindusraders skjær Ja, da lever denne gården. Den blir festlig som et slott Når der tennes lys i kjøkken og i kammers og i kott For vi ånder opp i glede når vår arbeidsdag er gått Og er det fredagskvelden, kommer Kalsen kanskje full Da har han mor't seg kongelig for hele ukens gull For han tjener gode penger på å sjaue koks og kull Og Kalsen tar sin følgesvenn, den sprukne fiolin, Og spiller opp a sailors song om piker og om vin Og hører ikke ungegrin og hyl og kjerringhvin Han glemmer jomfru Olsen i etasjen over seg Som alltid holder hus når noen andre er på snei Hun står i avholdslosjen og er surøyet og lei Han husker bare alt han så "a hundred years ago" Det store hav som blånet mot den store himmel blå Hver morgenstund av glede før alle ting ble grå Når Kalsen slik har spilt en stund og grått en liten skvett Så tvinges selve jomfru Olsen til retrett For det hender jo hun selv ser livet sånn i blått og fiolett Men gården ellers bryr seg ikke stort om Kalsens fiolin For så mange kan jo klunke litt gitar og mandolin Og ta en vals på trekkspill til et glass arbeidervin Der sisler stekepanner fylt med flesk og småmakrell Og veggene gir gjenlyd av de sultne ungers sprell Ja gården vår har klangbunn slik en herlig fredags kveld Langt på natten lyder Nr. 13's egen sang Den er så høy og munter, men den har en underklang Av redsel for den morgendag som ligger alt på sprang Så slukkes vindusradene, og søvnen fanger inn De barske sinn, de bitre sinn, de trette og de lette sinn Og gjennom gatemørket feier nattens tunge vind Men det hviskes jo i porten! Og det knaker i en trapp Nå, så er det smukke Olga som skal tjene seg en lapp Fabrikkens ukelønning er jo oftest nokså knapp Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn Som bøyet over bøker henter drømmen frem igjen Slik den engang funklet om en vismanns gylne penn! Denne drøm som natten avler men som dagen slår ihjel Om Atlantis, Utopia - om en bedre lodd og del Enn et liv, hvor andre eier selv ens hjerte og ens sjel Og det raser i de unges bitre hjerte: Våk og lær Så du klart og koldt og nært igjennom drømmens gylne skjær Ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!